Vestre Kvernabekken -en turberetning blottet for joika alpinismus!

Den usedvanlige nedbørsfattige vinteren(ihvertfall så langt) har sørget for ekstra mange synlige islinjer i Sunndalen denne sesongen. Dette er linjer i moderat terreng som under normale vinterforhold pleier å snø ned, men som i år har glinset i all sin prakt og fristet med gnistrende isklatring. Her er noen inntrykk fra Kvernabekken, klatret 27. januar.

First ascent // ice climbing in Norway from Alpinst.no on Vimeo.

Klikk under for mer info og bilder fra turen

Sørsiden av Sunndalen er ikke den siden av dalen som tiltrekker seg mest oppmerksomhet fra en isklatrer under normale vinterforhold. I år har  islinjene fått bygge seg svulstige uten påvirkning fra snøfall, og dermed blitt mye mer synlige i terrenget -is mot bar mark og bart fjell. Dette har betydd mulige nye isklatreturer. Jeg presenterte mine turplaner for Dag Jørund Vik, altmuligmann og drivende isklatrer  fra Oppdal. Uten å blunke to ganger meldte han seg på og vi satte kursen for Sunndalen og Kvernabekken.

 

 

 

 

 

 

 

Noe enkel nedklatring må påberegnes på returen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi parkerte ved ei melkeranpe ved R70 mellom Ottem og Romfo og ruslet avgårde opp den snøfattige lia mot isen vi hadde sett oss ut. Kvernabekken har tre løp som samles før bekken er nede i dalen. Jeg mente vi sannsynligvis kom til å klatre det midterste, men delvis skjult fra veien, bød det vestre løpet på innbydende klatring også.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi fulgte lia på vestsida av bekkedalen til det bratnet til opp mot en hammer og vi ble rutet inn mot isen. Etter knappe 300m med soloering/anmarsjklatring bratnet bekken til og tauet ble tatt frem. Dag Jørund ledet den første taulengda 60m/WI3+.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Herifra og videre fulgte to strekte enklere taulengder, kun avbrutt av forseringen av ei diger steinblokk midt i bekkegjelet. Morro klatring på stein og mose. Over tronet ei lengede som helt klart ville by på mere utfordring, men også denne løste seg greit og førte oss ut avgjelet og til toppen av linja.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sett nedenifra var toppen av sistelengda skjult da isen dreier bak et lite hjørne og forsvinner ut av synsfeltet. Gleden var derfor stor da vi så at isen førte helt til topps. Ei utrolig fin lengde som ga litt ekstra “edge” til turen, WI4+/50meter.

Minusgradene på formiddagen var omgjort til pluss=varm i trøya

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Returen løste seg greit ved at vi fulgte et skrådrag vestover og ned mot dalen. Etterhvert ble terrenget såpass overkommelig at vi kunne klatre ned det som var igjen av den lille hammeren vi hadde fulgt. Lia videre ned mot dalen var grei skuring krydret med litt sedvanlig kratt. Vår konklusjon: en isklatretur absolutt verdig flere besøk!

Turen kort oppsummert:

Samlet lengde vi klatret ble omtrent 500m, hvor 250 av dem ble soloert/anmarsjklatring, opptaksvis grad WI3. Deretter reiser bekken seg og det er naturlig å ta frem tauet. En taulengde WI3+/60m. Videre to strekte lengder á 70m grad WI2+ og et lite crux rundt ei blokk. Uttoppingslengda er 50m/WI4+

Om det ikke er mye alpinjoiking lever vi nok tett opp mot drømmen!

 

 

 

 

 

 

 

Leave a Reply

Solstrandveien 82, 9020 Tromsdalen
+47 926 55 889

Email: erik(æt)alpinist.no
Alpinist.no driftes og eies av Joakim Gaupset Eide, Erik Solseth Roan og Thomas Meling. Spørsmål eller kommentarer kan sendes til; post(æt)alpinist.no